Plask! Jaktlabradoren Senja gjør et kraftsprang ut i Totjernet ved Bjørnemyr på Nesodden, på signal fra fører Maja Janmyr en solfylt ettermiddag i midten av september.
«Ut. Uu-uut!» roper matmor mens den tre år gamle tispa svømmer det hun kan for å nå den andre siden, der det er gjemt et saftig bytte i det høye gresset. Det eneste som står i hodet på Senja, er å finne premien og frakte den trygt tilbake.
Vi venter nesten å høre skuddet fra hagla. Men børsa ligger igjen hjemme. «Jakten» er bare en øvelse. Og byttet som Senja stolt gaper over, er en rød tøypølse.
Men for hund og hundefører er det alvor. Under høysesong tar professoren i migrasjonsrett og mannen hennes med seg kullsvarte Senja ut i skogen opptil fire ganger i uka for å trene, trene, trene.
For det uerfarne øyet ser det ut som tispa allerede presterer på prisvinnende nivå – og at alle landets ender går en utrygg høst i møte.
Men det er fortsatt mye å jobbe med, forsikrer Janmyr.
– Vi er nybegynnere, virkelig nobodies i retrievertreningsmiljøet. Det er deilig å være rookie, det gir en enorm frihetsfølelse og forventningene til oss er lave. Og, ikke minst, det er en helt annen verden enn akademia.
To uker tidligere sto professoren i Universitetets aula omgitt av pomp og prakt på feiringen av det litt pussige jubileet 210 år som universitet.
Her er hun ingen nobody. Hun hadde lagt fram sin fineste, grønne kjole, klar for å ta imot UiOs pris for yngre forskere.
– Men så fikk vi beskjed om at alle prisvinnerne måtte ha nøytrale klær og svarte sko.
Den grønne kjolen ble igjen hjemme på Nesodden.
– Det irriterte meg litt, altså. Nå angrer jeg på at jeg ikke bare dreit i det og sa «tonight it’s party time!», ler Janmyr.
Rektor Svein Stølen satte opp en alvorlig mine da Janmyr foreleste over temaet flyktningrett og staters ansvar.
37-åringen forteller at hun kjenner litt på presset.
– Vi får alle disse midlene for å drive banebrytende forskning. Det er store forventninger knyttet til prosjektene, og alt går ikke alltid på skinner. Hver dag er det et eller annet som ikke går som tenkt, og da gjelder det å ikke miste motet.
Der andre akademikere strever med å få forskningsmidlene til å strekke til, har Janmyr mer enn nok.
– Jeg har for mange forskningsprosjekt i mange år framover, smiler hun.
Jeg er en migrant selv. Det har jeg vært størsteparten av livet.
Alle prosjektene handler om én ting. Folk som flytter seg over landegrenser – migrantene i verden.
– Jeg er en migrant selv. Det har jeg vært størsteparten av livet. Jeg kom til Norge for snart 14 år siden, men siden i sommer er jeg norsk statsborger, sier Janmyr på sin for oss klingende svensk, men som hun selv hevder er en «rett ille svorsk».
Det startet forholdsvis normalt med de første barneårene i Göteborg.
– Men det husker jeg ikke noe av.
De første minnene ble dannet et helt annet sted i verden, i diktaturet Saudi-Arabia – det største landet i Midtøsten. Et land som tiåret før hadde blitt verdens største eksportør av olje.
Tre år gammel flyttet hun til Riyadh sammen med sine to tannlegeforeldre som fikk jobb ved et universitet i hovedstaden.
Den lille jenta ble kastet inn i en globalisert verden.
– Jeg gikk på internasjonal skole sammen med barn fra hundre land. Jeg følte meg ikke som at jeg hadde noen nasjonalitet.
Hun fikk venner fra alle verdens kanter.
– Helt fra jeg var liten hørte jeg utrolige migrasjonshistorier fra mine venner i Saudi-Arabia. Om de lange linjene som strekker seg på et globalt plan i generasjoner. Følelsen av å være en del av et internasjonalt felleskap gjorde at jeg allerede da tenkte på hva det vil si å være migrant.
Janmyr var seks år gammel da amerikanske general Schwarzkopf sto i spissen for Operasjon ørkenstorm mot den irakiske hæren i Janmyrs lille naboland, Kuwait.
Kongen av Saudi-Arabia fryktet at Saddam Hussein hadde ambisjoner videre sør, og hadde invitert amerikanske styrker til landet sitt.
Noen av Janmyrs første minner handler om at hjemlandet hennes ble bombet av det irakiske forsvarets senere navngjetne scudmissiler.
– Jeg husker det. Men det var ikke noe vi barna var særlig urolige for. Vi hadde andre ting å tenke på – i det vindusløse «tilfluktsrommet» vi hadde hjemme, fantes det et skap fylt av sjokolade som vi barn kun fikk av våre tannlegeforeldre når sirene ulte og vi måtte holde oss inne.
Labradoren Senja har forsert vannmassene i tjernet, som heldigvis fortsatt holder godt over ti grader. Nå skal hun svømme tilbake og levere tøybyttet i matmors hender før – og dette er visst viktig – før hun rister av seg vannet.
Senja kliver ut av vannet, opp på bredden, på vei mot Maja og ... rister seg.
– Hun er ukonsentrert. I dag er det vanskelig å få henne til å oppføre seg.
Senja har nemlig nylig fått det for seg at hun skal få valper.
– Men det skal hun ikke. Hun er innbilt gravid, forteller Janmyr.
Det er anslått at rundt fire av ti tisper på et tidspunkt tror de er gravide uten at de er det. I Senjas tilfelle tror hun at hun skal få valper når som helst og styrer og steller med forberedelser hjemme, mener matmor Maja.
– Hun er tullete i hodet. Hun hører ikke etter, smiler Janmyr med en blanding av litt oppgitthet og mye kjærlighet.
Jaktlabradoren har vært en trofast støttespiller helt siden Janmyr plutselig mistet lillebroren sin for litt over tre år siden.
– Da han uventet døde samme dag som jeg holdt min aller første forelesning på UiO, fikk jeg en helt feil start ved universitetet. I perioden etter det byttet jeg ut alt det sosiale med jobb.
Hun trengte en kompanjong. Da fant hun lille Senja og inviterte henne hjem til seg.
– Man kan kalle henne en sorghund. Hun har betydd mye.
Kolleger beskriver Maja som en som har både hjerte og hjerne i forskningen, som «dyktig progressiv, systematisk, arbeidsom, med et veldig engasjement for det hun driver med».
Ikke minst framstilles hun som en som skaper hygge og arbeidsglede rundt seg, en miljøbygger.
– I den fasen av arbeidslivet jeg er nå, er det naturlig å sette andre foran seg selv.
Hun gikk selv lenge i midlertidige stillinger.
– Det handlet om å overleve i akademia. Det var skit-tøft.
Universitetene er blant verstingene i landet i bruk av midlertidig ansatte.
– En forsker i en midlertidig stilling vet at det ligger en trussel der i nær framtid. Det går helt klart ut over det faglige. Men også det personlige.
I vinter skrev Janmyrs kollega, professor Benedikte Moltumyr Høgberg, at det var særlig vanskelig for kvinner på universitetet. «Når en kvinne vil opp i akademia, står det en hel skokk misunnelige medsøstre og holder henne i skjørtekanten», ifølge Høgberg.
Janmyr kunne ikke vært mer uenig.
– Det er så fjernt fra min opplevelse som det kan bli. Jeg kan nevne ti sterke, innflytelsesrike kvinner rundt meg som har gjort alt de kan for å løfte opp meg og sine andre medsøstre.
Janmyr priser seg lykkelig for å ha hatt sterke, kvinnelige forbilder i akademia.
– Jeg tror ikke det er så mange som trekker opp stigen etter seg. Jeg tenker at jeg heller vil være den som står og holder den stigen for andre. Men det er klart, ikke alle er ute etter å hjelpe. Mennesker blir ikke alltid inkluderende hvis de selv er blitt møtt med eksklusjon.
Etter den første gulfkrigen og utover på 1990-tallet ble ting annerledes i Janmyrs barndomsland, Saudi-Arabia.
– Jeg merket at stemningen forandret seg. Det var flere terrorangrep mens vi bodde der. Skolen måtte stenge i lange perioder fordi de skulle øke sikkerheten og bygge høyere murer rundt den.
Kongedømmet var blitt arnested for internasjonal terrorisme. 15 av 19 som senere skulle utføre angrepet mot USA 11. september 2001, var borgere av Saudi-Arabia.
Det var på tide å forlate gulfstaten for familien.
– Vi hadde allerede vært der mye lenger enn mange andre.
Ferden gikk til Örebro midt i Sverige.
– Det var forferdelig å flytte fra multinasjonale Riyadh til det jeg opplevde som bittelille Örebro. Jeg visste ikke helt hva det var å være svensk. Det vanskeligste jeg har gjort, er å flytte hjem til Sverige. Skjønt hjem og hjem.
I Örebro ble tenåringen raskt kjent med en kurdisk-irakisk jente som hadde bodd der hele livet.
Man kan kalle henne en sorghund. Hun har betydd mye.
– Jeg identifiserte meg med hennes hjemmekultur. Hun ble møtt som innvandrer. Men egentlig var det jo jeg som var det.
Venninna ble Majas nøkkel til det svenske samfunnet.
– Hun fortalte meg hvilke tv-serier vi måtte følge med på, hva man gjorde som ungdom i Sverige på slutten av 1990-tallet, som å møtes på «fritidsgårdar», lytte til Broder Daniel og at sykkelen var et helt naturlig framkomstmiddel. Særlig det med sykkel var veldig nytt for meg.
Ved hjelp av den kurdiske jenta gled Janmyr så smått inn i det svenske samfunnet.
– Jeg kom fra en skole der folk gikk i to-tre år før de flyttet videre. Man var bare nødt til å få nye venner annethvert år.
Det drar hun nytte av den dag i dag.
– Oppveksten min har gjort at jeg har et stort internasjonalt kontaktnett. Jeg er heldig som har venner og bekjente i alle verdens hjørner.
Et av de mange stedene Janmyr har venner, er Libanon. Hun har reist fram og tilbake til det lille landet innerst i Middelhavet i over ti år. Til sammen har hun bodd der i nesten tre.
– Det var helt fantastisk å bo i Beirut. Men også forferdelig.
Janmyr gjorde feltarbeid i landet i Midtøsten mens flyktningkrisen i 2015 pågikk.
Libanon hadde fått sin første million med syriske flyktninger i 2014.
– Som postdoktor var jeg utrolig heldig som kunne være der lenge. Vi tok med pikk og pakk og flyttet ned. Da blir også forskningen bedre.
Men det var ikke bare syrerne som flyktet til sitt naboland Libanon, Janmyr var mest interessert i. Hun var særlig opptatt av dem som sto lenger nede på rangstigen, flyktningene fra Sudan.
– Det var store forskjeller på hvordan sudanske flyktninger og syriske flyktninger ble tatt imot i landet.
Det fins ikke noe rettslig forbud mot rasediskriminering i Libanon.
– Det er mye rasisme og diskriminering i Libanon. Når noen av mine informanter ble tatt av politiet da de protesterte mot denne rasismen utenfor FNs kontor i Beirut, kalte politiet dem «skitne dyr» mens de holdt seg for nesa.
Flyktningene i Libanon traff ikke bare et forskersinn, men et hjerte.
– Det var veldig vanskelig å se den urettferdigheten uten å kunne gjøre noe der og da. Situasjonen var så låst.
Janmyr vil svært gjerne gjøre en forskjell gjennom forskningen.
– Premisset for å drive forskning på flyktningrett er at vi ønsker et bedre system, og å forbedre situasjonen for mennesker på flukt.
– Jeg tror ikke det er så mange som trekker opp stigen etter seg.
Da hun var yngre, var drømmen å jobbe som Røde Kors-delegat. Hun arbeidet blant annet på et mottak for tsjetsjenske flyktninger i Polen.
– Da ble jeg opptatt av hvilke rettigheter flyktninger hadde.
Janmyr ble grepet av skjebnene til dem som satt på mottaket.
– Jeg så hvordan de ventet og ventet, i uker, måneder og år. I denne byen ingensteds utenfor Warszawa. Det gjorde veldig inntrykk på meg.
Hun så hvordan de ble tvunget til å sitte i ro med sine egne opplevelser og tanker.
– De var heller ikke spesielt velkomne i denne landsbyen. Vi begynte hver dag med å plukke glasskår fra lekeplassen ved mottaket.
Janmyr mener debatten rundt flyktninger har feil fokus.
– Vi hører stadig at det er rekordmange mennesker på flukt. Det blåses fryktelig opp og brukes til politiske formål, uansett om man er «for» eller «mot» asylsøkere.
Det er viktig å ta en fot i bakken, mener Janmyr.
– Hvis vi ser på totalen, er det få flyktninger sammenlignet med andre migranter. Sannheten er at det på verdensbasis er svært få migranter som er flyktninger.
Selv på fagseminarer må Janmyr ofte korrigere feiloppfatninger om antallet flyktninger i verden.
– Det er rundt 20 millioner, mens tallet vi ofte hører er 80 millioner. Det er helt feil ettersom dette tallet også inkluderer de som er internt fordrevne.
At FNs generalforsamling i 1951 vedtok en konvensjon for å ta seg av flyktninger, har hjulpet millioner av flyktninger de siste 70 årene.
– Den har vist seg å være fleksibel, men den har en stor akilleshæl. Den sier ikke noe om hvem som har ansvaret. Konvensjonen er tydelig på at stater må samarbeide for å løse flyktningkriser, men ikke hvordan.
Dette gjør at enkelte land må ta en uforholdsmessig stor del av ansvaret, som Libanon etter kollapsen i Syria.
– Det er hele tiden slik at et land som ligger ved siden av et land i krig, må de ta det største ansvaret. Det er ikke riktig. Det er ikke så mange flyktninger i verden at vi sammen ikke kunne klart å ta vare på dem.
Septembersola senker seg over Nesoddlandet. Senja har svømt og løpt nok for i dag.
Om noen uker reiser Maja til familiegården i Småland.
– Gården har vi beholdt som et fast punkt for familien, selv om ingen av oss har bodd der på mange tiår. Uansett hvor jeg befinner meg, er jeg alltid en outsider – og en insider på en gang. Det gjelder Sverige. Midtøsten. Og det følger etter meg også her i Norge.
Janmyr får ofte spørsmålet: «Hvor er du fra?»
– Det har jeg aldri noe godt jeg svar på. Jeg har ingen spesiell plass jeg er fra.