Nye arenaer for læring – utenfor skolen: Elever øver seg på å endre verden

En klima- og miljøminister som undertegner verdens viktigste naturavtale i Montreal – for så å fly rett hjem og si ja til motorvei igjennom et naturreservat i Gudbrandsdalen. En annen klima- og miljøminister som undertegner verdens viktigste klimaavtale, Parisavtalen – for så å si ja til nye oljefelt i Barentshavet. 

Kanskje ikke så rart at håpet svinner, at ungdom tar til gatene i protest mot manglende politisk lederskap i møte med vår tids store kriser. Når teori og praksis ikke stemmer, når det finnes kunnskap nok til å handle, men handling uteblir.

– Skolen er det viktigste stedet for barn og unge der læring skjer. Det skal den fortsette å være. Derfor bringer vi dagsaktuelle og presserende spørsmål tettere på og mer inn i undervisningen, forteller professor Erik Knain ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo.

Innovasjoner i skolen

I flere år har han og kollegene jobbet med å fornye undervisningen. Den skal bli mer relevant og tilpasset en verden i stor endring. Utfordringene er komplekse, knyttet til bærekraft – klima, miljø, fattigdom og ulikhet.

– Innovasjoner og nyskapinger i skolen er viktig.

– Skolen er en nøkkelinstitusjon i samfunnet for å få til de dyptgripende endringene som må til.

– Derfor bidrar vi med forskningsmetoder og forskningsbasert kunnskap som lærerne kan bruke til å designe og teste ut nye måter å undervise og engasjere elever på, påpeker Knain.

Han viser til at elevene ikke bare skal være mottakere av undervisning og kunnskap.

– Et hovedpoeng er at elevene erfarer at de selv kan handle og bidra til endring.

Skole i verden

– På hvilken måte kan det skje?

– Stikkordet er Open schooling, eller det vi kaller: Skole i verden. Det er en modell for undervisning og læring hvor skolen og lokale aktører samarbeider – organisasjoner, bedrifter, forskningsmiljøer og kommunale myndigheter (se faktaramme).

Samarbeidet kan også omfatte globale temaer og organisasjoner.

Knain var i flere år leder for et norsk nettverk for innovasjon i skolen, knyttet til EU-prosjektet Science Education for Action and Engagement towards Sustainability. Målet med prosjektet var å utvikle verktøy og metoder som legger til rette for samarbeid mellom skoler og lokalsamfunn. Arbeidet fortsetter. Gjennom ulike nettverk får skoler, lokale aktører og forskere kontakt med hverandre. Da oppstår nye arenaer for læring.

De utforsker

– Elevene får erfaringer og kunnskaper som de sjelden får innenfor klasserommets fire vegger. Sammen med lokale aktører og bedrifter utforsker de ikke bare hva noe er, men også hva noe kan bli, hvordan ting kan endres og omdannes til noe nytt.

Professoren poengterer at på de nye læringsarenaene kan alle lære av hverandre, også av elevene.

– For eksempel kan organisasjoner lære noe av hvordan kunnskapen og perspektivene de bringer inn, blir tolket og tatt opp av elevene. Bedrifter kan få et kritisk blikk på seg.

– Vi har eksempler der elever har konfrontert bedrifter med det de mener er grønnvasking, at de bruker bærekraftbegrepet kanskje mer av hensyn til omdømme enn av hensyn til natur, miljø og sosial rettferdighet.

Elever lærer bort

Knain mener at elever har innsikter som er nyttige.

– Måten de unge bruker medier på og får tak i nye impulser, gjør at de ofte er mer informert enn oss andre om hva som er nytt, hva som gir endring og hvor endringer skjer, sier han.

Professoren peker på at Skole i verden-modellen utvider elevenes og lærernes rolle i samfunnet omkring.

– Når skolen ikke lenger bare danner og utdanner stadig nye generasjoner unge, men også engasjerer seg i spørsmål som angår nærmiljøet, kan den bli en ressurs som bidrar til framgang.

– Å få til endring er ikke bare et teknisk eller naturvitenskapelig anliggende, men også et sosialt anliggende. På fagspråket snakker vi om å fremme ‘community well-being’, altså samfunnets trivsel og velvære, og om å ta vare på fellesressurser.

Håpets katedral

Et konkret eksempel på at elever bidrar til endring, finner vi i Fredrikstad, nærmere bestemt ved den lille øya Isegran nær Glommas utløp. Der flyter Håpets katedral.  

På Frederik II videregående skole tar lærere og elever undervisningen ut av klasserommet og inn i lokalmiljøet.

Skolen, forskere fra Det utdanningsvitenskapelige fakultetet på UiO, Norsk Senter for Sirkulærøkonomi og den lille stiftelsen Håpets katedral har samarbeidet om prosjektet.

Femten tusen dugnadstimer er lagt ned. Elever har plukket plast fra fjæresteinene, de har vært med på å vaske og tilberede plasten – før den ble støpt på nytt på fabrikken til Beform, en lokal bedrift som skaper nytt av gammelt. Elevene var med på å bygge katedralen.

 – Flere undervisningsopplegg er blitt utviklet omkring prosjektet, forteller Erik Knain.

Blant annet var elever engasjert i å lage utstilling med plakater, bilder og gjenstander. Utstillingen fikk besøk av andre skoler og av politikere.