De studerer jussen på havet, i havet og under havet

– Dette er instituttet for den morsomme jussen, fastslår bestyreren for det hele, professor Finn Arnesen.

– Moro er det fordi forskningen vi driver, er så tett på virkeligheten. Det vi er interessert i her, står det om i avisene nesten hver dag – som for eksempel lakseskatt og strømpris.

– Det er riktig, bekrefter professor Hans Jacob Bull. – Vi isolerer oss ikke i elfenbenstårnet og funderer over teoretiske problemer med begrenset rot i virkeligheten. Vi er heller med på å påvirke hvordan regler faktisk blir og virker.

Tett på

Ingenting av dette er nytt. Instituttet har bestandig vært tett på, understreker professorkollegene – tett på samfunnslivet, særlig næringslivet. Mange norske næringer reiser mange viktige, rettslige spørsmål.

– Vi oppsøker næringsaktører og spør: Hva skjer her? Hva driver dere med? Da lærer vi og kan diskutere med dem og finne de ekte spørsmålene som de står overfor.   Hans Jacob Bull

– Så blir det vår oppgave å finne svarene: Hvordan virker regelverket for denne virksomheten? Fungerer lover og forskrifter slik de var ment? Kan kontraktene på området standardiseres? Bør noe endres?

– Nettopp, kvitterer Arnesen. – Vi studerer altså jussen gjennom å se på hvilke rettsregler som styrer en konkret virksomhet. Akkurat der skiller vi oss nok noe fra andre institutter her på fakultetet.

Forvaltningen må med

Men instituttets forskere er ikke bare tett på næringene, de er også tett på myndighetene.

– Når vi sier at vi er nær næringene, så mener vi næring i vid forstand. Da er også forvaltningen med, nyanserer professor Ola Mestad.

– Forvaltningen legger tydelige føringer på næringsutøvelsen. Tenk bare på olje- og gassnæringen. Fra dag én var myndighetsstyringen diktert av dette: Ressursene på sokkelen skal bidra til å utvikle norsk industri og næringsliv.

Starten

Olje, ja. Og gass. Men det var skipsfarten og sjøretten det startet med for instituttets studenter og forskere. Siden har de fortsatt å jobbe også med andre store og viktige næringer til sjøs – petroleum og marine næringer, og nå også havvind.

– Først var det bare på, så ble det under også – og dernest i, sier Bull, og forklarer preposisjonene:

– Først på sjøen – altså skipene, så under sjøen – altså olje, gass og etter hvert også mineraler, og til sist i sjøen – nemlig fisk.  

Instituttet etablerte raskt et sterkt faglig miljø.

– På skipsfart og sjørett var vi i gamle dager ett av tre ledende miljøer i verden. Deretter har vi ligget i front på petroleumsrett, forteller Mestad.

– Siden 1990-tallet har vi bygd opp generell energirett. Og i dag er vi et av Europas mest sentrale miljøer når det gjelder å forstå jussen knyttet til klimavennlig energi.

Runder seksti

I år fyller instituttet seksti år. Hans Jacob Bull har vært med i femtiåtte av dem. Kollegene forteller at han, sammen med professorene Thor Falkanger og Erling Selvig, på sett og vis er Nordisk institutt for sjørett. De har vært med lenge, de har forsket mye, undervist mange og skrevet lærebok i sjørett på fem-seks hundre sider.

Bull kom til instituttet som ung student i 1965, men kjenner også historien før den tid.

– På femtitallet fantes ikke institutter på dette fakultetet, forteller han. – Undervisning var det sentrale, forsking var noe den enkelte drev. Professorene hadde ikke kontorer, de kom for å undervise og etterpå gikk de hjem.

Men så besluttet ledelsen: Nå gjør vi som på Blindern, vi lager institutter. Da kom først Institutt for strafferett og kriminologi, Institutt for privatrett og et eget institutt for sjørett. Det siste var ikke tilfeldig. Skipsfart var en viktig næring for Norge og ekspanderte veldig på femti- og sekstitallet.

Professor Sjur Brækhus ble den første bestyreren. Instituttet ble etablert i 1957 – i trange kår i kjelleren under Universitetets aula.

Fikk nabolandene med

Sjøretten er litt spesiell. Den er mer internasjonal enn mange andre rettsområder.

– Ikke så rart spørsmålet snart dukket opp: Er det ikke naturlig å se ut over landegrensene, se sjøretten som et felles område for Norden? Så ble det et nordisk institutt, og at det burde ligge her i Oslo, var alle enige om, forteller Bull.

Nordisk institutt for sjørett startet opp for seksti år siden, i 1963 med Norge, Danmark, Sverige, Finland, og etter hvert også Island med på laget. Instituttet flyttet fra nødtørftige lokaler til noen ganske andre i tredje etasje i Domus Media på Karl Johan:

– Da jeg kom hit som student i 1980, ble sjøretten kalt mahogniretten fordi vi var så jålete og hadde så fine interiører i mahogni – påspandert av skipsnæringen, minnes Mestad. Det maritime treverket på dører, vegger og møbler skulle sette studenter og ansatte i den rette stemning.

Stadig nye felt

Til å begynne med var juristene mest opptatt av rettsspørsmål knyttet til skip, ikke minst fraktavtaler. Men også transportrett for fly, jernbane og bil stod sentralt. Men så, på begynnelsen av syttitallet, ble det funnet olje på sokkelen og juristene ble straks interessert: Flyttbare boreplattformer, hmm, de likner jo på skip, det kan vi mye om fra før.  

– Det er litt morsomt hvordan forskningen vår hele tiden har utviklet seg, synes Bull.

– Vi spør: En ny næring? Ja vel, hvilke lover og regler bør gjelde her? Og hvordan kan vi være med på  å utvikle området? Mye av petroleumsretten i Norge er utviklet gjennom studentavhandlinger – under god veiledning av professorene.  

Først var det letingen etter olje ved hjelp av skip og flyttbare plattformer juristene så på. Deretter vendte de blikket mot selve petroleumsutvinningen. Fra olje og gass var forskningsveien kort til andre energiformer.

– La oss også ta med energi på land – vannkraft og vindkraft. Det er på denne måten vi stadig har utvidet fagområdene våre.

Mot Europa

Juristene rettet snart blikket mot Europa.

– Vi tok initiativ til et eget senter for europarett, forteller Arnesen. Senteret ble opprettet i 1989, altså før EØS-avtalen var påtenkt, og fikk tett tilknytning til instituttet. Hvorfor?

– Jo: vi innså at det indre markedet ville få betydning for land også utenfor EF, og vi mente at reguleringen av petroleumsvirksomheten kunne være en god case for å analysere hva reglene i EU, og, viste det seg, EØS kunne innebære.

– Dessuten forstod vi at den europeiske retten er viktig for internasjonalt orienterte virksomheter, som skipsfart og petroleum, nær sagt uavhengig av Norges tilknytning.  Finn Arnesen

Nye kontrakter

En yngre kollega av professorene er stipendiat Eirik Wold Sund. I doktorgradsarbeidet sitt bruker han sjørettsregler som allerede er gjennomforsket på instituttet – og anvender dem på et nytt område, nemlig lakseoppdrett. Wold Sund vet hvilke skuldre han står på.

– Det hadde vært helt umulig for meg å skrive en god avhandling om jeg ikke hadde bygd videre på arbeidet som er gjort her over førti, femti, seksti år, poengterer han.

Prosjektet til Wold Sund handler blant annet om brønnbåter, spesialfartøy som frakter laksen mellom oppdrettsanlegg eller fra oppdrettsanlegg til slakteri.

– Jeg undersøker kontraktene som blir brukt ved frakt av levende fisk. Likner de på kontrakter vi kjenner fra andre områder? Passer de inn i den lovgivningen vi allerede har om transport av gods? Dette forsøker jeg å finne ut.

– Wold Sund får gjort to ting, påpeker Bull:

– Han aktualiserer det vi har holdt på med her på instituttet tidligere, og ikke minst: han tilfører den generelle kontraktsretten noe nytt.

Skriver reglene

Eirik Wold Sund forteller at både myndigheter og næring tar kontakt, og at forskningen ofte blir lagt til grunn når de regulerer en virksomhet.

– Det ser vi også på fiskeri- og havbruksområdet, forteller han, og viser til bøker, artikler, utredninger og innspill til myndighetenes forskningsstrategi.

– De vitenskapelige arbeidene har bidratt til hvordan reglene blir seende ut til slutt. Men påvirkningen er også indirekte:

Vi blir leid inn som konsulenter, og da skriver vi rett og slett reglene for dem.  Eirik Wold Sund

Wold Sund fikk selv i oppdrag å skrive reglene om havbruk til havs og revidere den mest sentrale forskriften i havbruksnæringen om tildeling av tillatelser.  

Kontakt mellom forskning, forvaltning og næring skjer også på andre måter – blant annet gjennom åpne seminarer, forteller kollegene:

– Hit kommer folk fra departementer, fra næringsliv, hit kommer advokater og dommere. Da får vi en åpen diskusjon som er nyttig for alle, og samtidig får vi formidlet det vi driver med. Hvert annet år har vi nordiske sjørettsseminarer – svære seminarer med blant andre advokater, rederifolk og forsikringsfolk.

Et juss-laboratorium

Kollegene på instituttet forsker på regler som gjelder spesifikke næringer – men som de mener kan ha relevans mer generelt. Eirik Wold Sund peker på hvordan han og andre på instituttet tester ut jussen:

– Vi velger oss et problem som er uavklart og som gjerne har generell og stor juridisk forskningsinteresse. Så gjør vi problemet konkret ved å belyse det gjennom en næring. Kontraktsrett er et av mange viktige felt innenfor jussen. Selv studerer jeg som sagt brønnbåtkontrakter. Da blir havbruksnæringen forsøkslaboratoriet for generelle kontrakts- og sjørettslige regler, forteller han.

Laksenæringen – rotete regulert

Havbruksnæringen er blitt en stor næring for Norge. Jussforskerne legger ikke skjul på at det er mye å ta fatt i. Det offentlige regulerer næringen både når det gjelder bruk av sjøareal, størrelsen på produksjonen, fiskevelferd, biologiske virkninger og miljøhensyn mer generelt. Regelverket er komplekst og uoversiktlig.

– Det som slår oss, er hvor uoversiktlig næringen er regulert. Det begynte som en attåtnæring for kystbønder, nå er det storindustri for mektige aktører. Reguleringen ligger langt bak, konstaterer Mestad. Han peker på et mylder av regler som ikke alltid passer sammen og en lov som ikke gir retningen.

Svak politisk styring

– Akvakulturloven er ikke god. Virkeligheten er ikke slik den beskriver, påpeker Mestad.

Loven gjelder alle arter vi mennesker utnytter, fra tare til laks.

– Når akvakulturloven skal dekke så mye, blir den overordnet og abstrakt. Da må nesten alt knyttet til lakseoppdrett komme i forskrifter.

– Og hva får vi da? Jo, da får vi det næringen selv klarer å få forvaltningen med på.  Ola Mestad

Han mener det trengs bedre regulering av havbruksnæringen og mindre av enkeltregler for ett bestemt formål som skal løse løpende problemer som oppstår.

I dag er den overordnete, politiske styringen langt fra presis.

– Tvert imot, den er til de grader vag. Vi trenger en havbrukslov som ikke bare gir overordnete prinsipper, men som også omfatter mer konkrete regler. Det ville gi klarere retningslinjer for forvaltningen. I dag er det ikke mulig å lese ut av akvakulturloven hvordan norsk lakseoppdrett er forvaltet. Så fjern er den fra virkeligheten.

I fjor skrev Eirik Wold Sund en kommentarutgave til akvakulturloven. Kommentarutgaven er den mest omfattende og oppdaterte framstillingen av havbruksjussen til nå.

– Med tanke på forholdene som Mestad nevner, var et hovedgrep å sette loven inn i en bredere kontekst – det vil si de mange viktige forskriftene og de mer generelle rettsreglene som vi må forstå loven i lys av, understreker Wold Sund.

– Derfor er det gledelig at vi allerede har fått mange tilbakemeldinger fra forvaltning, utvalg, næring og advokater om at de har hatt god bruk for kommentarutgaven, legger han til, og varsler at det kommer en lærebok i havbruksrett.

Satser på havbruk og fiskeri

Juristene på Nordisk institutt for sjørett mener det er viktig å gå gjennom og analysere regelverket. Havbruksrett er derfor blitt et satsingsområde. Instituttet driver forskningsprosjektet Rammevilkår og regelverk i havbruksnæringen, ledet av Ola Mestad. Universitetene i Tromsø og Bergen er også med.

Prosjektet er støttet av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering.

– Vi ba om et møte med dem, viste hva vi hadde gjort med petroleumsretten – med kartlegging og forskning, og spurte: Vil dere være med og finansiere noe liknende for havbruksnæringen? Det ville de, forteller Bull.

Instituttet har fått penger til mange vitenskapelige assistenter og stipendiater.

 – Siktemålet er å ende opp med femten studentavhandlinger, to doktoravhandlinger og ny lærebok, i tillegg til en rekke enkeltartikler, framholder Mestad.

Havbruksretten reiser to hovedspørsmål. For det første: Hvem skal få lov til å drive havbruk? For det andre: Hvordan skal havbruk drives?

Til det første – om konsesjoner – har vi kunnet bruke mye av tankegangen fra andre områder vi har holdt på med, som petroleum og energi, forteller han.

I 2021 utnevnte regjeringen et utvalg som nettopp skal gjennomgå tillatelsessystemet i havbruksnæringen, nemlig havbruksutvalget. Ola Mestad er selv medlem. 

Det andre hovedtemaet gjelder den daglige driften, hvordan den kan foregå på en sikker og forsvarlig måte, blant annet ut fra hensynet til fisken og miljøet omkring. Der står fiskehelse og fiskevelferd sentralt. Doktorgradsstipendiat Annichen Kongsvik Sæteren skriver avhandling om dyrevelferd i lakseoppdrett.

Selv om prosjektet først og fremst har konsentrert seg om havbruksjussen, har prosjektdeltakerne også skrevet flere artikler om fiskerirett – en av dem nominert av Universitetsforlaget som årets tidsskriftartikkel uavhengig av vitenskapelig disiplin – nå pensum i fiskerirett ved Universitetet i Tromsø.