En ny generasjon menneskeretter

Det er ikke ofte verden får en ny menneskerett, men i løpet av året kan det skje. Da legges etter planen erklæringen om retten til solidaritet fram for FNs generalforsamling i New York – vel å merke først etter at teksten er blitt kontrollert og knadd av to andre FN-organ. 

– Det handler om retten til internasjonal solidaritet – en helt sentral forutsetning for en rekke andre rettigheter. Den er bare aldri blitt nedfelt før, forteller professor Cecilia Bailliet, som leder en faggruppe som gir råd til FNs uavhengige ekspert på solidaritetsretten.

Solidaritet er ikke lett å definere kort. Men i utkastet til vedtak i FNs Menneskerettighetsråd og deretter i generalforsamlingen heter det blant annet at «internasjonal solidaritet er uttrykk for en enhet mellom individer, folk, stater og internasjonale organisasjoner, som omfatter foreningen av interesser, formål og handlinger og anerkjennelse av ulike behov og rett til å nå felles mål.»

Dette er tidspunktet for igjen å omfavne global solidaritet.

Det kan høres svevende ut. Men er det noe menneskeheten trenger i en tid med klimaendringer, migrasjon, konflikt, pandemi, terrorisme og økonomisk ulikhet, er det nettopp samhold, eller solidaritet. 

Slutten på en æra

Vi har tenkt at globaliseringen og internasjonaliseringen spredte vestlige verdier til resten av kloden uten brems eller revers.

– Denne liberale ordenen var preget av individuelle menneskeretter, demokratiske institusjoner og markedsøkonomi, forteller Bailliet, som er professor på Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Men de økonomiske strukturene fra kolonitiden finnes fortsatt. 

– Disse er basert på utvinning av naturressurser og utbytting av minoriteter og sårbare grupper i fattige deler av verden. Resultatet er at de økonomiske forskjellene i verden fortsatt øker, stikk i strid med en modell der både velstand og liberale verdier skulle spres fra Vesten til jordas utviklingsland.

Forskere mener å se det de på fagspråket kaller ´decoupling´ av kloden – en verden der delene kobles fra hverandre. 

– Det akselererer nå på grunn av krigen i Ukraina, sier Bailliet – og trekker pusten: 

– Men også på grunn av pandemi, klimakrise, flyktningstrøm, korrupsjon, økt økonomisk ulikhet, fremmedfiendtlig nasjonalisme, manglende matsikkerhet, og religiøs og politisk ekstremisme nørt opp under av digital misinformasjon.

– Du sier at den liberale ordenen «var» preget – er den liberale tidsalderen over? 

– Vi er i en postvestlig – ettervestlig – tid der vi ser at forbindelsene mellom stater og samfunn løses opp. Dette skjer samtidig med en økning i autoritær politikk, og økt politisk og økonomisk ustabilitet.

Historien om menneskerettene

Den første som skrev om menneskets rettigheter, var antakelig filosofen Jean-Jacques Rousseau i boka «Samfunnskontrakten» fra 1762. 

Opplysningsfilosofene hevdet at menneskeheten har noen iboende, naturlige rettigheter, en idé som kan spores tilbake til antikken.

Nedtegningen av rettighetene skjøt fart fra starten av forrige århundre. Da samlet tsar Nikolai en gruppe ledere i Haag i Nederland, primært for å hindre krig i Europa. 

– Haagkonvensjonene kom med et lite nikk i retning solidaritet i formuleringen «anerkjenner solidariteten som forener medlemmene av samfunnet av siviliserte nasjoner». Merk siviliserte nasjoner. Haagkonvensjonene praktiserer en ekskluderende solidaritet, sier Bailliet.

Stormaktene var ikke siviliserte nok til å oppføre seg sivilisert utenfor en engere krets. 

– Vold ble fortsatt brukt som en forlengelse av imperienes makt i andre deler av verden. Noen universell solidaritet fantes ennå ikke. 

Ett steg videre ble tatt da de universelle menneskerettene ble erklært i 1948.

– Disse første- og andregenerasjonsrettighetene var stort sett individuelle og sosiale rettigheter. 

Haagkonvensjonene praktiserte en ekskluderende solidaritet.

Et alternativ til FN?

Et resultat av frakoblingen vi ser i verden i dag, er etablering av nye samarbeid. 

– Det danner seg regionale blokker. Ett eksempel er Shanghai Cooperation Organization. Der sitter blant andre Kina, India og Pakistan rundt samme bord. 

Gruppa har 40 prosent av befolkningen og 30 prosent av brutto nasjonalprodukt i verden til sammen. 

– Det begynte som en sikkerhetsorganisasjon, men har utviklet seg videre til å ta opp handel og investering. Jeg tror de kommer til å fremme et alternativ til, men også være en partner til FN.

Organisasjonen vil forsøke å fremme verdier medlemslandene selv mener er viktige. 

Der vil de gå i rette med den liberale verdensordenens betoning av individuelle rettigheter, tror Bailliet.

– Det fins ikke enkeltstående individer i Afrika, Latin-Amerika eller Asia – hver person er en del av et felleskap. De ønsker mer kollektive rettigheter til fred, solidaritet og til miljø.

Vi kan også se splittelsen i FN. Som da generalforsamlingen stemte over Russlands krigføring i Ukraina. 

– De fleste landene fordømte krigen. Men ganske mange, 35 land, avsto fra å stemme. Disse er hovedsakelig i Afrika, men også i Asia og Latin-Amerika. 

– Det minner litt om Haagkonvensjonen – solidaritet for noen. Hvordan kan vi hindre at solidaritet blir en solidaritet med betingelser?

– Utfordringen er å støtte den typen internasjonal solidaritet som filosofiprofessor Carol Gould kaller nettverkssolidaritet. 
Nettverkssolidaritet ønsker anerkjennelse for «overlappende, grenseoverskridende lokale og globale solidaritetsinitiativer som viser en felles sosial empati.» 

En ytterligere utfordring er når nasjonal solidaritet ekskluderer eller skader andre grupper i solidaritetens navn.

– Dette gjelder for eksempel EUs grense- og kystvaktbyrå Frontex som angivelig forsvarer europeisk solidaritet gjennom opprettholdelse av grensene. Dessverre bryter de menneskerettighetene til asylsøkerne i prosessen.

Kollektive og individuelle rettigheter

Mange leste Philippe Sands’ bok «Tilbake til Lemberg», om folkemordet på jødene under andre verdenskrig, da den kom i 2018.

Der møtte vi juristene Hersch Lauterpacht og Raphael Lemkin, som begge var involvert i Nürnbergprosessen. Den ene hevdet innbitt at hvert enkelt individ var krenket i Holocaust, mens den andre la vekt på at det var i kraft av at de tilhørte en gruppe, at de var blitt ofre for nazistenes barbariske politikk. 

Vi hører et ekko av dette i dagens debatt om grupperettigheter satt opp mot individrettigheter. I mediedekningen blir det ofte satt likhetstegn mellom grupperettigheter og det tidvis utskjelte begrepet identitetspolitikk.

– Det er ikke noen motsetning mellom individuelle og kollektive rettigheter. De må finnes samtidig, i gjensidig harmoni, insisterer Bailliet. 

Kollektive rettigheter innebærer anerkjennelse av grupperettigheter, for eksempel krav på territorium fra en urfolksstamme eller krav om å bli utdannet på et bestemt språk av en minoritetsgruppe. 

Bailliet bruker den siste tids demonstrasjoner i Iran som eksempel. 

– Når vi ser på kvinnene i Iran, skjønner vi at det må være et minimum av individuelle rettigheter for å virkeliggjøre de kollektive. Fred uten frihet blir undertrykkelse. Vi må ha med oss både Lauterpacht og Lemkin videre – vi trenger dem begge.

Sivilsamfunn og internasjonale organisasjoner

Vi lever i en verden der stater får stadig mindre makt. Det holder derfor ikke lenger at kun nasjoner aksepterer folkets rettigheter.

– Internasjonale selskaper har enorm innflytelse. Sammen med sivilsamfunnet, internasjonale organisasjoner og NGO-er (ikke-statlige organisasjoner) må de forplikte seg til ideen om solidaritet.

Første- og andregenerasjonsrettigheter stiller hovedsakelig krav til stater overfor borgerne. Tredje generasjon henvender seg til langt flere. 

– Internasjonal solidaritet fremmer nettverk mellom alle mennesker. Den nører opp under en følelse av felles forpliktelse og empati. Bare slik kan vi møte dagens globale utfordringer, inkludert klimaendringer, global ulikhet, krig og pandemi.

Ekspertgruppa som Cecilia Bailliet leder, svarer på en direkte utfordring fra FNs generalsekretær António Guterres. I FN-rapporten «Our common agenda» fra 2020 heter det at mennesker i økende grad vender ryggen til verdiene tillit og solidaritet – akkurat de verdiene vi trenger for å gjenoppbygge vår verden, og sikre en bedre, mer bærekraftig framtid for menneskene og for planeten vår.

– Dette er tidspunktet for igjen å omfavne global solidaritet, og finne nye måter å jobbe sammen for det felles beste. 

I 2016 vedtok FN erklæringen om retten til fred, forløperen til erklæringen om retten til internasjonal solidaritet. I første artikkel heter det at «Alle har rett til å nyte fred slik at alle menneskerettigheter fremmes og beskyttes og utvikling blir fullt ut realisert.»

Det kan høres noe svevende ut – endatil naivt. Vi husker den latterliggjorte Kellogg-Briand-pakten fra mellomkrigstiden da Frankrike og USAs utenriksministre gjorde krig ulovlig. 

– Hva er forskjellen på å gjøre fred til en rettighet og å gjøre krig ulovlig?

– FN-erklæringen om retten til fred gjør ikke all krig ulovlig. Den må leses i sammenheng med FN-pakten som godtar både selvforsvar og militære aksjoner støttet av FNs sikkerhetsråd. Erklæringen fokuserer mest på positiv fred, likhet, ikke-diskriminering, sosial rettferdighet og eliminering av strukturell vold gjennom samarbeid.

– Hvis noe av premisset er at den liberale verdensordenen, der FN-institusjonene er en sentral del, rakner – hvor meningsfullt er det da å vedta nye rettigheter i regi av nettopp denne verdensorganisasjonen?

– Verden utvikler seg til å inkludere pluralistiske institusjoner. For eksempel har FN møter med Shanghai Cooperation Organization. Vi vil se langt flere møter i formelle og uformelle institusjoner rundt om i verden, utenfor Genève og New York i framtiden.